Vektbjelkeuret (Waagbalkenuhr) – forløperen til pendeluret. Et urverk fra tiden før pendelen, Wagbalkenuhr, også kalt Waagbalkenuhr på tysk, er en tidlig type mekanisk klokke der en vannrett, svingende vektbjelke regulerer urverkets gange. På norsk kan vi kalle den et vektbjelkeur. Denne konstruksjonen ble brukt i europeiske mekaniske klokker i middelalderen, lenge før pendeluret gjorde sitt inntog på 1600-tallet.Hvordan fungerte vektbjelkeuret? I stedet for en pendel hadde urverket en vannrett bjelke med justerbare vekter, vanligvis én i hver ende. Bjelken var forbundet med en spindelgang, der ganghjulet vekselvis påvirket de to ganglappene på spindelen. Dermed ble bjelken satt i en svingende bevegelse fra side til side.Ved å flytte vektene utover eller innover på bjelken kunne urmakeren endre svingehastigheten og dermed regulere klokkens gange. Prinsippet var enkelt, men nøyaktigheten var begrenset. Uret var følsomt for variasjoner i drivkraft, friksjon og slitasje. Fra vektbjelke til pendelVektbjelkeuret representerer et viktig utviklingstrinn i urmakerkunsten. Det gjorde det mulig å bygge mekaniske klokker som gikk av seg selv, drevet av lodd og regulert av en gangmekanisme. Da Christiaan Huygens utviklet det første praktiske pendeluret i 1656, ble tidsmålingen vesentlig mer nøyaktig. Pendelen erstattet etter hvert vektbjelken som regulator i mange større urverk. Et viktig stykke urmakerhistorie I dag er vektbjelkeur sjeldne og historisk interessante. De viser hvordan de første europeiske klokkemakerne løste utfordringen med å regulere et mekanisk urverk, flere hundre år før moderne presisjonsur. Vektbjelkeuret minner oss om at selv de mest avanserte mekaniske klokker har sitt utspring i noen få enkle prinsipper: kraft, tannhjul, friksjon og kontrollert bevegelse.